I går våknet vi opp til pakking av kofferter for så å dra til La Mesa. Da vi var ferdig med å pakke 5 kofferter, 3 ryggsekker og 2 posere med mat var vi klare og tok heisen ned til resepsjon. Der satte vi igjen den største kofferten, men tok med resten. Etter 15 minutter venting kom Reinaldo og Angelica for å ta oss med til La Mesa. Men vi fikk snart beskjed om at vi ikke skulle til La Mesa, selv om domstolen vår lå der. Vi skulle til Anapoima, en by som lå 20 minutter unna. Dette var stedet de rike i Bogotá dro for å feriere.

Rett etter bygrensen fra Bogotá begynte Mateo Santiago å gråte. Etter hvert forsto vi at han hadde startet å bli bilsyk. Vi dro innom nærmeste by og fikk tak i bilsyketabletter og 15 minutter senere var han blitt bedre. Vi dro deretter opp i fjellene (som om vi ikke var høyt nok oppe). Her var det mye utvinning av stein til byggindustrien.

Etter at vi nådde toppen endret klimaet seg også. Dette var Colombiansk jungel vi var kommet til, med utrolig svingete veier og like bratt som fra Rjukan til Gaustablikk (bare myyyye lengre). Vi dro fra ca. 3.000 meters høyde og ned til 700 meter. Skal si at det er store forskjeller. Da vi var nesten i La Mesa stoppet vi og spiste på en restaurant. Her begynte landskapet å flate litt ut og vi fikk beskjed om at det absolutt ikke var like bratt i Anapoima.

Tre og en halv time etter at vi startet ankom vi Anapoima. Der skulle vi innom 3 forskjellige hoteller. Første var et knøttlite rom uten noe ekstra enn dusj/toalett. Neste takk! Dette var et luksushotell midt i sentrum med 2 rom, minibar, stort bad og et kjempeflott basseng. Prisen var 350.000 pr natt (litt over 1.100,- NOK). Litt i høyeste laget for oss siden frokost ikke var med i prisen, men vi sa at vi ville se neste hotell som lå litt utenfor. Vi kjørte noen kilometer på den mest hullete veien vi har vært borte i og trodde at dette var en bomtur. Der tok vi feil. Vi kom til La Masia som Silje falt for med en gang. Her var det flott basseng og lekestativ like utenfor døren vår. I tillegg var det et lite basseng som passet guttene perfekt, og prisen var å leve med 230.000 Pesos (720,- NOK) pr natt inkl. frokost. Her hadde ikke mine argumenter om at det var da veldig langt til nærmeste butikk ikke nådde langt. Taxi kostet 8.000 pesos for en tur (25 kroner), så jeg måtte gi meg.

Vi var alene på hotellet første natt. Deilig, da Mateo Santiago har for en vane å hyle litt høyt når jeg kommer for å hjelpe han. Mammadalt kan man vel si :). Neste morgen var det frokost ved bassengkanten. Dessverre var vi plutselig blitt tomme for bleier å måtte derfor ta taxi ned til byen for å gjøre innkjøp. Vi fant med en gang en butikk som solgte barneklær og sko. Slipperser til Noah og shorts til Mateo Santiago ble kjøpt inn. Rett over gaten var en matbutikk som vi besøkte, der vi handler is, bleier og kjeks. Det var noen gutter som var fornøyde da tungene deres ble helt rosa av isen.

Etter det så fant vi ut at vi kjøper lunsj her i byen. En time etter var vi på vei tilbake etter å ha inntatt det verste måltidet i Colombia noen gang. Dessuten tror jeg det er på tide å lære seg litt flere spanske ord slik at vi kan bestille mat på en normal måte.

Tilbake på Hotel La Masia var bassenget det første vi ønsket å innta. Noah er jo også en badenyfe uten sidestykke. 2 timer etter MÅTTE vi ta han opp fra bassenget mot store protester. Hakket tenner som et band med maracas. Men han har jo ikke frykt med armringene på, så her måtte pappa hjelpe til å instruere når han ønsket seg å kunne stupe.

Mange mageplask senere var vi oppe av vannet og klar for middag. Det blir utrolig fort mørkt her, og da er det enklere å få barna i seng. Dessverre er det dårlig med nettverk her, så jeg er nødt til å sitte ved bassengkanten for å skrive på bloggen. Nå er det på tide å gå inn til Silje for å slappe av på balkongen vår. Go natt til alle 🙂