I dag var vi klare for å få papirene på folkeregisteret. Jeg skulle møte Reinaldo klokken åtte, så jeg tok en kjapp dusj, skiftet på Mateo Santiago og hjalp Noah med å finne klær. Skyndte meg deretter ned for å spise frokost. To minutter på åtte var Reinado der, og jeg supte i siste klunk av kaffen.

Nok en gang startet vi ferden mot San Cristobal, som er det tøffeste strøket i hele Bogotá. Fikk klar beskjed at jeg ikke skulle gå der alene! Vi kjørte sørover og første vi kom til var Shakira’s lille krypinn på 800 kvadratmeter. Deretter var vi inne i et slumstrøk med okkuperte hus før vi så kom inn blant luksusboliger og høye gjerder med piggtråd på. Så var vi på vi inn til San Cristobal.

Da vi kom inn i garasjen av et kontor, var det fullt opp av folk der. Vi måtte vente ca. en time før det ble vår tur. Deretter brukte funksjonæren ca. 45 minutter på å skrive ut riktig formular, som jeg undertegnet og satte fingeravtrykket mitt på (alle 5 stedene). Så ble det en diskusjon med Reinaldo og sjefen for kontoret. Kopi av fødselsattest tar 3 arbeidsdager å fikse (selv om jeg allerede hadde hatt den i hånden). Men først måtte vi betale 42.350 pesos, og det måtte gjøres i banken. Vi satte derfor av gårde til banken i San Cristobal. Etter at vi hadde betalt oppdaget vi at vi var blitt låst inne i banken… Reinaldo spurte derfor sikkerhetsvakten hvorfor vi ikke fikk lov til å gå ut og fikk beskjed om at nå kom det penger så da var det bare å være inne i banken (du kødder heller ikke med en sikkerhetsvakt med automatgevær). Deretter måtte vi finne et sted for å kopiere kvitteringen, da vi skulle levere fra oss kvitteringen.

Tilbake på NAV San Cristobal, Bogotá, eller folkeregistreret som det heter her, fikk vi beskjed om at «OK da, kom innom mandag morgen så skal det være i orden». Dette papiret må vi ha for å kunne søke om pass, først Colombiansk pass, for deretter å få papirene fra ICBF (barnevernet), og så kan vi søke om norsk pass. Jeg elsker byråkrati!

På tilbakeveien kjørte vi forbi ICBF i San Cristobal, der Mateo Santiago først ble tatt hånd om. Ikke det mest imponerende stedet jeg har sett.

Tilbake på hotellet fant jeg Silje nesten utslitt. Nå skjønte jeg at hun trengte litt tid for seg selv. Vi sendte mor på hårklipp og kjøpte blomster på veien tilbake.

Etter dette dro gutta i parken og lekte litt. Noah klarte å dette ned fra en høy sklie og slå låret. Heldigvis hjelper det med litt trøst fra pappa. Tror han savner å være enebarn og få all oppmerksomhet.

Middagen endte opp på El Corral, der de har veldig god mat og stemningen er flott. Masse skryt også til Mateo Santiago som for første gang ikke skrek eller hylte ut i lokalet 😉